Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Super Smash Bros. Ultimate er det beste spillet i serien til nå. (Ill.: Nintendo)

TEST: Super Smash Bros. Ultimate

Spilltest: Nintendos høytelskede slåssespillserie har endelig kommet til Switch – og vi elsker det!

Super Smash Bros. debuterte til Nintendo 64 i 1999 og har siden den gang vært et selvsagt spill til enhver ny hjemmekonsoll fra den japanske spillgiganten. Smash Bros. ble for første gang mulig å spille på en håndholdt konsoll i 2014 da det fjerde spillet i serien ble lansert til Nintendo 3DS og Wii U.

Over 70 forskjellige karakterer

De som er ukjent med spillserien lurer nok på hva det er som gjør spillet så spesielt. Opptil åtte spillere kan spille samtidig og disse kan velge mellom hele 74 forskjellige spillbare karakterer – av disse er 11 nye. Imidlertid starter man med tilgang på kun et knippe karakterer. Resten låses opp etter hvert som man spiller seg gjennom spillet.

Et spørsmål som ofte dukker opp er hvorvidt karakterene er balanserte. De tidligere spillene i serien har uoffisielle ranglister som peker ut de (objektivt sett) beste karakterene. Jeg tviler ikke på at det også til dette spillet vil dukke opp slike lister. Om det viser seg at enkelte karakterer er altfor sterke sammenliknet med andre, håper jeg at utviklerne velger å flikke på dette gjennom spilloppdateringer.

Det blir kanskje i overkant kaotisk med åtte spillere? (Ill.: Andreas Haldorsen)

Enkelte av de nye figurene som spillet byr på er såkalte «echo fighters». Dette er den offisielle benevnelsen for de av karakterene som tidligere har blitt betraktet som «kloner» av andre karakterer. Echo fighters er tilnærmet like originalene som de er basert på, men med noen få mindre endringer. Typisk vil den spillestilen originalen krever også kunne benyttes med echo fighteren.

Med disse figurene skal spillerne slåss mot hverandre. Hver karakter starter med 0 prosent skade, og jo mer skadet man blir, desto høyere prosenttall vil man få. Dette fører igjen til at det blir enklere å bli slått ut av banen. Spillet går med andre ord ut på å sende motstanderne ut av kamparenaen.

Spillet har rikelige valgmuligheter når det kommer til regler. (Ill.: Andreas Haldorsen)

Nok av konfigurasjonsmuligheter

Likevel er det verdt å nevne at spillet er proppet med konfigurasjonsmuligheter. Skal det være en kamp der hver spiller har tre ekstraliv? OK. Eller skal kampene avgjøres på poeng med tidsbegrensning? Null problem! Skal man i stedet kjempe med stamina (HP) som i tradisjonelle slåssespill? Det lar seg selvfølgelig ordne! Regler angående banevalg, «friendly fire», spesialgjenstander og handicap er heller ikke noe problem å endre.

Hva banevalg angår har spillet hele 103 forskjellige baner man kan kjempe på. Disse kan igjen spilles som såkalte «Battlefield»- og «Omega»-baner. Slike baner har en standardutforming og inneholder ikke elementer som kan slå spillerne ut. Ved konkurransespill vil man trossalt ikke bli utspilt av banen man spiller på!

Det er nok av baner å velge mellom. (Ill.: Andreas Haldorsen)

Nye og tilbakevendende moduser

I tillegg til standardmodusene finner man også tre spesialmoduser. Nytt denne gangen er «Smashdown»-modusen. Her vil spillerne kunne kjempe som vanlig mot hverandre, men etter hver runde blir karakterene som ble spilt forrige runde blokkert. Disse kampene varer frem til alle karakterene har blitt spilt – eller eventuelt helt til den ene spilleren ikke har mulighet til å ta igjen lederens forsprang. Jeg synes at denne modusen er veldig artig da den tvinger spillerne til å velge karakterer som de vanligvis ikke bruker.

Hva spillmoduser angår er det også verdt å nevne at «Classic Mode» er tilbake. Her kan man med hver enkelt karakter spille gjennom en unik rute bestående av en rekke kamper mot forskjellige motstandere. Disse rutene avsluttes med en slags boss. Man har mulighet til å endre vanskelighetsgraden alt etter hvor god man er. Jo høyre vanskelighetsgraden er, desto mer poeng får man. Om man gjør det godt økes vanskelighetsgraden mens man spiller seg gjennom ruten. Det skal tross alt ikke være for lett heller! For min del synes jeg at modusen er passe utfordrende – spesielt når nivået er satt til maksimum.

En annen modus som er tilbake er turneringsmodusen. Spillet kan sette opp turneringer med opptil 32 spillere. Det hele presenteres på en måte som egner seg godt for storskjerm. Jeg kan se for meg at denne funksjonen vil brukes flittig på LAN og liknende arrangementer der Smash Bros.-turneringer forekommer.

Eventyrmodus

Den mest spennende modusen (for de som liker enspiller) er uten tvil eventyrmodusen som har fått navnet «World of Light». I denne modusen starter man som Kirby og man har som oppgave å redde de andre karakterene i spillet (og selvfølgelig knerte sisteboss). Dette gjøres ved å fullføre en hel haug av forskjellige utfordringer. Utfordringene er spredt utover et stort kart som Kirby kan navigere seg rundt på. Når Kirby har reddet en annen spillbar karakter vil man med også med denne kunne navigere seg rundt på kartet.

Et utsnitt av eventyrkartet som er stappet med utfordringer. (Ill.: Andreas Haldorsen)

Spirits erstatter trofeer

Imidlertid er det ikke bare spillbare karakterer Kirby kan plukke opp i eventyrmodusen. Kirby har også mulighet til å samle «spirits». Spirits erstatter trofeene som man kunne samle i tidligere spill i serien. Spillet inneholder over 1 000 forskjellige spirits. Det er med andre nok å gjøre for spillere som vil få tak i absolutt alt. Det spesielle med disse er at de forbedrer den spillbare karakteren som man benytter seg av. Dette kan være i form av at man starter med spesialgjenstander, at man er immun mot enkelte elementer eller at man løper raskere enn motstanderen.

Det finnes primærspirits og støttespirits og det er særlig førstnevnte som sørger for å forbedrer ens karakter. Disse er igjen delt inn i fire forskjellige nivåer, herunder novice, advanced, ace og legend. Spiritkampenes vanskelighetsgrad avhenger av nivået knyttet til spiriten. Videre er spiritene inndelt i fire forskjellige typer og disse er «normal», «attack», «grab» og «shield». Attack er supereffektivt mot grab, grab mot shield og shield mot attack. Følgelig må man titt og ofte endre på hvilken spirit man bruker slik at man ikke gjør det unødvendig vanskelig for seg selv.

Her er et eksempel på et spiritlag. (Ill.: Andreas Haldorsen)

Jeg synes at tanken bak bruken av spirits er god og at mekanikken lettforståelig. Spiritsene går opp i nivå og blir sterkere jo mer man bruker dem. Det kan derfor lønne seg å være lojal mot enkelte spirits. Interessant er det imidlertid at spillet belønner deg med mer poeng når du spiller med svake spirits. Med dette har utviklerne gjort at det lønner seg å utfordre seg selv – og det synes jeg er bra.

Mange utfordringer

Enkelte av utfordringene er like frustrerende som de er vanskelige. Andre er rett og slett komiske. Blant annet kan det være at bevegelseshastigheten er skrudd opp til maks. En for brå bevegelse med stikka og du springer ut av banen.

Imidlertid er de enkleste utfordringene litt for enkle. Litt for ofte opplever man at tida det tar for kampen å starte er lengre enn hva det tar for å fullføre utfordringen. I det store bildet er dette en bagatell, men jeg tenker at det får være grenser for hvor lett det skal være.

Super Smash Bros. Ultimate benytter seg også av amiibo-figurer. Om du har en amiibo-figur som er kompatibel med spillet vil du kunne scanne den og bruke den som en «Figure Player» til å kjempe ved siden av deg. Figuren kan trenes og du vil kunne bruke spiritsene dine til å forbedre den. Jo mer figuren får lov til å spille, desto bedre blir den. Et interessant konsept, men jeg personlig er ikke kjempebegeistret over den.

Spillere vil også ha mulighet til å spille som seg selv i form av Mii-figurer. Mii-figurene kommer i tre forskjellige typer og spesialknepene til disse kan tilpasses til den enkeltes smak. Man får videre mulighet til å tilpasse Mii-figurene med et utvalg forskjellige klesplagg og tilbehør. På den måten kan man konfigurere sin helt unike fighter tilpasset den spillestilen man liker best.

Solid kontroll

Med tanke på hvor mange karakterer og spesialknep spillet har å tilby, er det liten tvil om at det er stort rom for forskjellige preferanser hva spillestiler angår. Noe av grunnen til dette kan nok også tilskrives den bunnsolide kontrolleren. Super Smash Bros. er lett å lære, men vanskelig å mestre. Angrep utføres ved å trykke på A eller B. Kombinerer man dette med å dytte styrespaken i en retning får man et annet angrep. Og akkurat som før bruker man skulderknappene for å beskytte seg selv. Enkelt, ikke sant?

Fullt mulig å bestemme selv hva knappene på kontrolleren skal gjøre. (Ill.: Andreas Haldorsen)

Klønete med JoyCon

Hva kontrollen angår er det imidlertid verdt å nevne at det ikke er særlig godt å spille med Switch-konsollens standardkontrollere. Den høyre styrespaken kan brukes til å gjennomføre A-angrep (eller Smash-angrep), men denne synes jeg er klønete å bruke når den er rett under de andre knappene. At knappene er små og harde gjør at man lett får ømme tomler om man er en spiller som trykker litt hardere enn normalt. Dette er selvfølgelig ikke et problem som kan tilskrives spillet. Poenget jeg vil frem til er at spillet bør spilles med en Switch Pro-kontroller – eller en GameCube-kontroller (hvilket er mulig med adapter).

En fryd for både øyne og ører

Smash Bros. Ultimate er ikke bare en fryd når det kommer til kontrollen. Selv om Switch ikke er noen kraftplugg, er spillet uten tvil veldig pent å se på. Effektene og banene i spillet er mange og varierte, og flere nye grafiske elementer har gitt spillet en mer solid profil. Dette er ting som at kameraet zoomer inn akkurat når man gir motstanderen nådestøtet, at stillingen kommer tydelig opp på skjermen når man slår noen ut, og at hver kamp settes i gang med at de deltagende spillernes karakterbilder vises på skjermen. Det er mange småting, og jeg synes at det forbedrer totalinntrykket vesentlig.

Det er nok av effekter når man denger løs på fienden. (Ill.: Andreas Haldorsen)

Spillets menyer er enkle å navigere i, og det tar aldri lang tid fra et menyvalg til man er i kamp og spiller. Noe jeg ikke liker, men som antakeligvis er en tilvenningssak, er at man nå velger bane før man velger karakter. Tidligere var dette motsatt.

En annen ting som sender totalinntrykket opp er spillets musikk og lyd. Super Smash Bros. Ultimate tilbyr over 800 forskjellige låter fra både nye og gamle spillklassikere. Stemmen til announceren er like intens som før, og enkelte lyder som man ikke har hørt siden Super Smash Bros. til Nintendo 64 har kommet tilbake. Man sitter altså og får et nostalgikick samtidig som man denger løs på en av spillets mange forskjellige karakterer.

Det er fullt mulig å bare lytte til en av de mange klassiske låtene som spillet byr på. (Ill.: Andreas Haldorsen)

Spill mot andre spillere på nett

Spilling over Internett har ikke vært mulig i testperioden, og det er derfor umulig å si hvor bra det fungerer i praksis. Imidlertid er det kjent at spillere vil bli ranket og tildelt noe Nintendo har kalt for Global Smash Power (GSP). En GSP på 150 000 betyr at spilleren er bedre enn 149 999 andre registrerte Smash-spillere.

Konklusjon

Jeg har prøvd ut Super Smash Bros. Ultimate i et par dager nå, og jeg liker det bare mer og mer. Spillet er lett å plukke opp i ledige stunder om man har lyst til å spille noen raske runder. Eventyrmodusen og classic mode tilbyr mange timer med underholdning (og frustrasjon). Kamper oppleves mer intense enn før, og det er mer innhold enn i noe annet Smash Bros.-spill. Dette er definitivt det beste spillet i serien til nå. Jeg finner ikke noen punkter ved spillet jeg kan trekke nevneverdig for, og spillet får derfor en soleklar 10-er av meg.

+ Solid kontroller (sett bort fra JoyCons)
+ Bredt utvalg karakterer
+ Ekstremt mange forskjellige utfordringer
+ Massevis av spirites å samle på
+ Et gigantisk musikkbibliotek
+ Mange og varierte baner
+ Nye og tilbakevendende moduser

— JoyCons er knotete å bruke til dette spillet

Stikkord: nintendo, Spill, Tester